Arbeidsjernet

- Vi må ikke miste hodet denne gangen, sier 60-åringen.

Roy Holth er som vanlig til stede og klar når han snakker. Ingen overhengende fare for at denne mannen lar være å bruke innsiden av hodet før han velger sine ord.

Vi snakker ikke om cupfinalen i det hele tatt.

Nye tider

Han sitter der lett henslengt ved sitt eget møtebord. Vennlige øyne. Ofte et smil. Rolig og behersket, men tydelig til stede.

- Økonomi først, så det sportslige. Ikke omvendt, svarer han på spørsmålet om hva som nå er annerledes i fotballklubben i hans hjerte.

- Vi gidder ikke å være sikkerhetsnettet lenger. Det er klubben selv som må kunne håndtere sin utvikling, sitt potensiale og sine utfordringer. Men vi skal hjelpe til. Ikke fordi vi må, men fordi vi vil, fortsetter Roy.

Klubben først

Derfor er det klubben, KIL Toppfotball, som kommer i fokus når praten er i gang. Ikke spillere, ikke trenere. Men frivillige, ansatte, rammebetingelser, inntektspotensial, lønninger, styre, anlegg – og Espen Nystuen.

- For at klubben skal kunne fungere, må det være kontinuitet. Spesielt i administrasjonen. Et styre kan legge verdens beste strategi, men noen må gjøre jobben med å sette den ut i praktisk handling. Derfor er Espen viktig. Han står for noe og han har klare meninger. Han har både fått på plass klubbens fundament, og vært med på å gjennomføre en sportslig plan.

Ingen hadde sett kombinasjonen komme før Espen Nystuen satte seg i lederstolen på Gjemselund for fire år siden. Midtstopper, daglig leder og sportssjef. Sjef på banen. Sjef på kontoret.

Historisk vennskap

Roy Holth visste at denne forsvarsklippen med enorme mengder Tippeliga-kamper, et økonomisk-administrativt utdanningsløp, et hjerte for KIL og en posisjon i Kongsvinger, ville være bygningsarbeideren han trengte for å stable 2. divisjonsklubben på solide pilarer igjen.

Klart han visste det – familiene Nystuen og Holth har gått sammen lenge. Roy og pappa Erik Nystuen som kompiser og lagkamerater for KIL, både i fotball og håndball. Venner både på og utenfor banen. Etter hvert kom det barn til på begge kanter, som naturlig gled inn i vennskapet. Og der var Espen.

- Espen har gjort en formidabel jobb med å bygge stein for stein. Han har tatt regien og han leder menneskene som klubben er helt avhengig av. Han forstår dynamikken og kan blande både kjærlighet og krav. Med seg har han et styre som godt vet hvor klubben skal og hvordan det skal skje. Vi er sammen om en strategi som vi har tro på. Og vi må være tro mot strategien - både når det går bra og når vi møter motgang.

Alltid noe å lære

Så enkelt kan det altså sies i 2016. Samtidig ligger det mange egne erfaringer og mye nyvunnen kunnskap i Roy Holths statusrapport for KIL Toppfotball.

- Vi har mistet hodet før. Ingen tvil om at vi overvurderte effekten av eksempelvis høye lønninger blant spillere og trenere. Det ga jo ikke den langsiktige virkningen vi var ute etter. I tillegg var ikke vi som medspiller nok «på ballen». Vi var ikke til stede med hele oss, men stolte på at de gode hensiktene og utsiktene ble til virkelighet. Nå bidrar jeg med det jeg kan og det jeg liker. Vi har mulighet til å skyte inn kapital, men penger er bare et middel. Fortsatt må noen gjøre jobben. Og vi skal gjøre det sammen, som et lag. Først og fremst fordi vi synes det er moro.

Jobbet alltid hardt

Det er lagbygging han kan. Få ulike mennesker til å fungere sammen. Roy Holth har alltid vært en lagspiller, og samtidig en som ville vite hvordan han selv kunne bli best mulig – der han hadde forutsetninger.  

- Jeg var aldri noe stort fotballtalent, teknisk holdt jeg så vidt mål. Men jeg jobbet hardt. Hva jeg jobbet hardt med? Utfordre meg sjøl og de andre. Finne ut hva jeg var god til. Spisse de gode sidene, og skjule de dårlige. Jeg bestemte meg for å holde det ryddig på min side av banen (han var høyreback). Joda, jeg tok nok for meg, i hvert fall var jeg vanskelig å gå rundt.

Gentleman

Faktum er at Roy Holth kun fikk to gule kort i løpet av de kampene han spilte for KIL i de to øverste divisjonene.

- Ikke flere? Kanskje dommerne ikke delte ut gule kort på den tida, ler Roy, og lar kampstatistikken bli til minner fra tida i den røde og hvite drakta.

- Det var mange harde fighter, men jeg var faktisk aldri stygg i spillestilen.

Etter KILs tredje sesong i toppserien (1985) takket Roy ærbødigst for seg. Det ble 93 spilte kamper og tre scoringer i cup og serie. En tapt semifinale mot Moss. Nesten seriemedalje i siste forsøk. KIL var i hvert fall etablert på øverste hylle.

Gode på noe

Fotballspilleren Roy Holth la på ingen måte igjen hjertet sitt i KIL-garderoben. Han tok det med, og ga det stadig næring med alle opplevelsene, erfaringene og verdiene fra årene som aktiv. Og det mest verdifulle av alt; samholdet.

- Det handler om å få til noe. Skape noe sammen. Det kan være nye virksomheter eller flere arbeidsplasser. Men vi må være gode på noe for å få det til.

Gi mest ros

Overgangen fra fotball til forretningsvirksomhet er nesten ikke til å merke. Fellesnevnerne sendes gjennomtenkt ut av 60-åringens munn. Han har det samme ektefølte engasjementet i begge retninger.

- Ledelse er å tilpasse hverdagen til mennesker du har rundt deg. Ydmyk når det trengs, tydelig når det er behov. Jeg prøver å håndtere folk på en ærlig måte. Gi mest ros. Jeg er ikke så god på å rise. Det er ikke så viktig heller hvis vi prioriterer å ha moro når vi jobber. Selvsagt stiller jeg krav, men det gjør jeg like mye til meg selv. Dette skal vi gjøre sammen. Da må vi skape en kultur gjennom samhold og felles forståelse. En strategi og en plan, sier Roy.

Samarbeid virker

Det kunne like gjerne vært ordene til en fotballtrener. Men de kommer fra mannen som styrer noe av det mest suksessfylte som er kommet ut av Kongsvinger. Pukk, grus og betong blandet inn i bygg, anlegg og vei. Kreftene er samlet i KB Gruppen. Et bedriftseventyr som har sitt utspring i tre familieforetak. På et tidspunkt forsto de at samarbeidet virkelig kunne bli deres styrke når konkurrentene yppet til kamp om jobbene. 

Men for at samarbeidet skulle ha noen verdi, måtte de tre foretakene hver for seg følge sine egne planer, være tro mot sine egne strategier, og utvikle sine egne produkter og bedrifter.

- Vi har alltid hatt et langsiktig perspektiv. I det ligger å skape en kultur – det skal være trygt og godt å jobbe her, og du skal samtidig vite hvorfor vi gjør det vi gjør og hvordan det skal gjøres. Dessuten er det viktig for meg at alle kjenner at de deltar på lik linje.

Derfor er det nesten ingen som slutter i Gunnar Holth grusforretning. Folk blir til de ikke kan være der lenger. Det er få ledige stillinger.

- Når vi ansetter så må vi være helt trygge på at dette er et menneske som vil passe inn. Det er like viktig med en god lastebilsjåfør som en direktør. De skal begge være kulturbærer, en som tar oss videre med visshet om hvor vi kommer fra og hvor vi skal.

Roy Holth: - Vi har allerede levert.

Foto: Espen Solli

Nærmest eierskapet

Det er farens grusforretning som er hjertebarnet. Et enkeltpersonforetak født i gropa på Granli – dette lille stedet rett øst for Kongsvinger. Her etablerte både selskapet Gunnar Holth grusforretning og familien Holth seg. Og her holder de fortsatt til, selv om virksomhetens lokaler er å finne i umiddelbar nærhet til sine nærmeste partnere på Rasta.

- Vi kunne like gjerne hatt kontorer i Oslo. Det er nærmere markedet. Men Kongsvinger er nærmest eierskapet. Det er her vi bor. Og det nytter ikke å fjernstyre en butikk. Du må vise deg morgen og kveld. Du må gå foran hvis du skal forlange, det er det minste jeg kan gjøre i respekt for alle de andre som skal legge ned mesteparten av tiden sin i denne bedriften.

Klokka 06.15 er Roy Holth på verkstedet. Prat og kaffe. Han vil vite hva de ansatte står i. En rapport om hverdagen for dem som bedriften er helt avhengig av, før han selv entrer kontoret sitt innerst i gangen ved 07-tida. Ikke noe er overdådig. Bare et kontor med skrivebord, noen hyller og et lite møtebord. Et helt alminnelig sted der det er mulig å kjenne seg hjemme for hvem som helst.

Familien, selvsagt

Men hjemme er og blir Granli. Han og kona Inger flytter ikke derfra. Nå kommer dessuten sønnen Fredrik etter. En ny familie etablerer seg. Attpåtil bygger de rett i nærheten.

- Granli er familie og tradisjon. Det er der vi startet. Klart det gleder oss at neste generasjon velger å komme hjem. Det er jo tross alt familien som betyr mest, og jeg kan til og med få være bestefar, sier Roy. Han sier det mildere enn alt det andre han har snakket om. Bruker mer tid. Er det blanke øyne han har fått?

På Granli bor og lever han med mennesker som både han og familien kjenner godt. Kanskje har de jobbet for grusforretningen, kanskje er de engasjert i idrettslaget, kanskje har de bygget bygdehuset, kanskje har de ryddet turløyper eller laget snø. Stort sett har de gjort mye sammen, disse Granli-folkene.

- Jeg er så utrolig imponert over folk på Granli. De slutter aldri å bidra. Det er dugnad og jobbing på veldig mange fronter. At vi kan stille med en hjullaster eller noe annet er jo bare moro. Penger og utstyr er bare virkemidler. Jobben skal jo gjøres.

Ikke bare jobb

Der sa han det igjen. Jobben. Roy Holth er akkurat som dem han liker å omgås – et arbeidsjern. Han liker å jobbe. Selvsagt liker han det. Ellers hadde han jo vært et annet sted, gjort andre ting.

- Hvis jeg plutselig får noen timer til overs, bør det helst være skiføre. Ellers er det nesten ingen vits i å bytte ut jobben med mer fritid. Men jeg passer på å ha ferie. Livet er absolutt ikke bare jobb. Det er viktig for meg med aktivitet. Ski om vinteren, sykling resten av året. Løping går dessverre dårlig. Hofta vil ikke være med, sukker Roy. Han skulle så gjerne ha knytt på seg løpeskoene igjen.  

Seieren er i boks

Det drysser hvitt og skisporene skapes. En favoritt-tid er i emning. Men først fotball i vinterland.

- Cupfinalen gir oss mer oppmerksomhet, vi våkner litt, og verden rundt oss får opp øynene på nytt. Det har vært stille rundt oss i lang tid, og plutselig slår KIL litt gnister igjen. Fotballen trenger det, men jammen er det godt for hele distriktet. Dette er jo den store merkevaren vi har. Ikke den eneste, men den største, sa Roy i forkant av kampen på Ullevaal.

Trodde Roy at KIL blei cupmester? På spørsmålet vridde han seg i stolen for første gang. Hva skulle han prioritere å svare på et spørsmål som inkluderer både følelser og fornuft? Svaret beveget seg forsiktig ut av startblokkene, for å si det pent.

- Vi har jo levert allerede, bare ved å komme til finalen.

Nettopp. Svaret ble litt bedre.

- Jeg håper jo at vi får til en start vi kan håndtere. Faktisk tror jeg at vi klarer å komme oss godt inn i kampen når det verste Rosenborg-trøkket er over. Men vi må tørre å spille vårt spill på samme måte som vi gjorde i Drammen. Egentlig er jeg vel mest opptatt av at vi skaper et hederlig resultat gjennom å gi dem kamp. Ingen tvil om at det blir harde tak.

- Hva gjør du hvis KIL klarer å slå Rosenborg?

- Da blir jeg en dag ekstra i Oslo.

Det ble ingen ekstra dag i Oslo på Roy. KIL tapte som kjent 4-0 mot Rosenborg. Men cupfinalen var en stor - og ikke minst historisk - opplevelse, åkke som.