Bussturen fra helvete

Det er mulig at folk fra Kongsvinger synes de har vært lenge nok borte fra «fotballkartet». Men er du fra Lillehammer, så er du alltid enda lengre unna noe som helst som har med fotball å gjøre.

Kanskje er det derfor jeg fortsatt husker bussturen i 1979. 

Og kanskje var det derfor jeg til slutt flyttet til Oslo for å jobbe med fotball i 1985.

Midt mellom disse to årstallene, kommer Kongsvingers «rising» - perioden som forandret klubben fra en «nobody» til en seriøs aktør i kampen om titlene i norsk fotball.

For meg startet «heaven and hell» med en busstur i 1979.

1979 var «året» for Lillehammer Fotballklubb. Klubben slo ut HamKam i cupen og hadde Lillestrøm i kne på Stampesletta en kort periode. Men serien var viktigst. Og da vi kom til 9. september 1979, skulle Lillehammer til Kongsvinger i 15. serierunde.

Da fire serierunder gjensto, var KIL to poeng foran LFK. 

Jeg var 16 år og spilte på guttelaget til LFK, hadde akkurat vært på fotballskole i England og hadde store ambisjoner. Men akkurat denne søndagen satt vi oss alle sammen i en buss og reiste til Kongsvinger.

Vi håpet på fotballhistorie.

Vi fikk bank.

Selvsagt fikk vi bank. Men håpet ble tent da Knut Jevne ga LFK ledelsen etter 23 minutter. Akkurat da var lagene like gode i poeng på tabellen. Det varte i 10 minutter, da Odd Sigurd Taugbøl utlignet for KIL. Hjemmelaget scoret to ganger til – og eventyret var over for 16-åringen fra Lillehammer. Bussturen hjem var tung, og selv om KIL slakket litt av de siste tre kampene, vant de serien på bedre målforskjell enn Lillehammer (seks mål) – og rykket opp i 2. divisjon.

Noen ganger blir historier bedre hvis du ikke sjekker fakta, og i min verden har alltid følgende skjedd, for å understreke betydningen av den fotballkampen i Kongsvinger 9. september 1979: Sesongen etter rykket LFK ned til 4. divisjon mens KIL rykket opp i 1. divisjon.

Fra å være helt jevne det ene året, ble avstanden plutselig tre divisjoner på et år.

Det ser jeg nå at ikke stemte helt. Det er riktig at LFK rykket ned i 4. divisjon i 1980. Men KIL brukte nok litt lenger tid før de var i 1. divisjon, tre år for å være nøyaktig.

Følelsen av at Øyvind Tomteberget var for Kongsvinger det Tom Lund hadde vært for Lillestrøm et tiår tidligere, ble bare bekreftet da KIL yttet seg stadig nærere toppen av norsk fotball.

I 1982, året da LFKs spillende trener Kevin McCarthy gjorde det enkelt for meg å velge journalistikken ved å sette meg i mål på trening, rykket KIL opp i 1. divisjon. KIL begynte på sitt fantastiske eventyr, mens jeg begynte på min egen ambisjon, som var å skrive best mulig om fotball.

Sommeren 1984 jobbet jeg i daværende Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen, og
noe av det første jeg gjorde var å skrive om Ole Gjermund Nylands overgang til KIL fra Kapp. Siden ble det mer og mer, og etter overgangen til VG i 1991, ble det mange turer til Gjemselund. En forholdsvis liten klubb som gjorde det bare bedre og bedre – det var interessant for VG.

Men selv om klubben var interessant, så var ikke stedet og byen like kjent for alle. Det er en historie fra VG, før jeg begynte der, og den skal være sann. En sommervikar var sendt til KIL-kamp, men da det var 10 minutter til avspark, ringte det på VG-desken:

- Hei... ehh.... du... eh... det er da ingen kamp her i Kongsberg?

Snart hadde likevel alle i norsk fotball fått med seg både hvor Kongsvinger lå og at de hadde et ganske godt fotball-lag, bygd på lokale spillere med hjerte for klubben. 

Og stadig kom det gode spillere til for å komplettere den tidligere så lokale spillertroppen. Da KIL (ikke realistisk, men dog...) hadde matchball om seriegullet i 1992, hadde klubben hentet Dag Riisnæs, Jørn Karlsrud – og ikke minst Kjell Roar Kaasa. «Spiller bedre enn Sputnik» var en tittel i VG som irriterte Kaasa, selv om han var fra samme sted (Drangedal) som nettopp artisten Sputnik.

Men med «Sputnik» Kaasa som forsanger og toppscorer, dro i hvert fall KIL til Lerkendal i siste serierunde. KIL trengte å vinne med seks mål mot RBK for å bli mestre for første gang i historien.

De tapte med seks mål, hvis jeg husker riktig.

Prestasjonen var likevel enorm. Og har aldri blitt kopiert. Det kommer den neppe til å bli noen gang heller.

Kjell Roar Kaasa klarte aldri å kopiere seg selv han heller, selv om han prøvde, i både Rosenborg og Vålerenga og Stabæk. Kaasa ble aldri så god som han var den ene sesongen i KIL, og følelsen er at det gjaldt for flere av de andre som dro videre også, som Dag Riisnæs eller Erik Holtan. Selv Charles Berstad tok en tur til Bodø, men han var tilbake på Gjemselund da VG var på besøk før sesongstart midt på 1990-tallet.

- Hva er ambisjonene? spurte VG.

Berstad sparket lenge i grusen, før det lite overbevisende svaret kom:

- Ut i Europa... 

Det nærmet seg slutten på KIL-eventyret, det som etter min mening startet i 1979. 20 år senere måtte KIL ned til nivå to igjen, for første gang siden 1982. Ironisk nok var mannen bak klubbens beste sesong, 1992, også han som sto der da KIL gikk ned i 1999 – Per Brogeland, for øvrig en mann jeg snakket mye med og lærte mye av på 1990-tallet.

For KIL var alltid et sted med interessante og nytenkende trenere, alt
fra Bonden Sørlie som snøt meg for opprykket i 1979, via Svein Ivar Sigernes, Even Pellerud og Ingvar Stadheim, til Brogeland og Åge Steen, alle var innom landslagsjobber også. Mye av suksessen lå i den gode treningskulturen, i de flinke fagfolkene klubben knyttet til seg.

Det er kanskje ikke tilfeldig at «halve» staben i Norges Fotballforbund kommer fra Kongsvinger...

Siden 1999 har det gått litt trådt, litt opp og ned med KIL, mange divisjonsbytter og enda flere trenere. Sånn blir det ofte når det begynner å gå galt – du prøver alle mulige veier for å få suksessen tilbake. Men som oftest havner du bare lenger og lenger unna.

Kongsvingers fordel er at kulturen ligger der. Noe gror fast etter 20 år som topplag. På et gitt tidspunkt pleier alltid slike klubber å komme tilbake, selv om tiden og forutsetningene er annerledes i dag enn det var da KIL startet ferden mot toppen i 1979.

Opprykk i 2015 og kanskje et nytt opprykk i 2016, pluss endelig en cupfinale. Det har lysnet på Gjemselund.

Nå handler det om å gjøre de rette tingene.

Og kanskje bør KIL se litt på hva som ble gjort den gangen suksesshistorien startet.

Det hender det lønner seg.